Frank SøgaardDen store forbeder Jesus, begynte sin tjeneste i den himmelske helligdom med å be om åndens utgytelse over sin menighet på jord. Åndens fortsatte nærvær i menigheten er sikkert svaret på hans fortsatte bønn.

Åndens komme var svaret på en dobbelt bønnetjeneste. Den store forbeder i himmelen bad, men også hans menighet på jorden ba; ”Alle disse holdt samdrektig ved i bønnen..... Og da pinsefestens dag var kommet, var de alle samlet på samme sted”.

Alle undere beror på disse to faktorer: En bedende yppersteprest i himmelen, og en bedende menighet på jorden. Vi har alle sett at menigheten fortsatte å be etter pinsen. Den velsignelse som var mottatt ved bønn kunne beholdes ved bønn.

En velsignelse som er født i bønnens atmosfære kan bare leve i bønnens atmosfære. Det forsto den første menighet, men de senere slekter har ofte glemt det.  Bønn var deres alminnelige og daglige beskjeftigelse, den var luften de åndet i, og bønn var deres tilflukt i nødstider. Det ser vi i slutten av det fjerde kapitel. Når de fryktet at en stor storm mot dem skulle oppstå, visste de ikke annet å gjøre enn å be.

På deres samdrektige bønnerop svarte Gud med å ryste stedet hvor de bad, og fylte alle de nærværende med Ånden.

I det tolvte kapitel trues de med å miste sine ledere. Jacob var alt halshugget, og Peter var fengslet. Menigheten visste hva den hadde å gjøre. De ba ikke bare om dagen, men de ba også om natten.

De største seire på bønnens slagmark er vunnet i de lange nattetimer. Jacob kjempet seg til seier om natten. Daniel fikk opplyst om Nebukanesars gåtefulle drøm om natten. Mens menigheten ba, arbeidet Gud.

Tiden for under faller sammen med tiden for spesiell bønn. Bønn var menighetens åndedrett. De ba før pinsen, de ba etter pinsen. De ba i templet, de bad i hjemmene, de kom bedende, og de gikk bedende. Hele skaren var i bønn, og Herren ledet dem mens de gikk bedende frem (Jerm. 31,9.)

Bønnen var uttrykket for deres fulle avhengighet av den oppstandne Herre. Hele Jerusalem var fylt av bønn. Jerusalem hadde aldri opplevd et slikt syn: Tusenvis av menn og kvinner i daglig bønn. Luften var mettet av bønn. De bad og priste Gud, både store og små. Det skjedde virkelig noe.  Menigheten stod frem på pinsedag med et guddommelig og overnaturlig skjær over seg.

Dens tilblivelse og eksistens var guddommelig. Den hadde ingen organisasjon, ingen statsautorisasjon og ingen lovmessig beskyttelse. Allikevel eksisterte den. Hele byen var fylt av bønn! Fyller du ”din by”, din menighet og din familie med bønn?

 Forenet i bønn

”Men Peter og Johannes gikk sammen opp i tempelet ved bønnens time”.

 Det er vidunderlig å se disse to mennene smeltet sammen. De hadde vært sammen før pinsen, de var alt gamle kamerater da Jesus møtte dem første gang. De var arbeidskamerater fra fiskeplassene ved Genesaretsjøen.  Det er skjønt å se vennskapet utenfor samfunnet med Kristus fortsette inn i dette samfunn. Ingen ting hadde skilt disse to menn. Heller ikke Peters dype fall. Deres vennskap var livslangt og evig.  De gikk sammen. Det var intet uoppgjort mellom dem. De hadde, sammen med hele skaren, ”ett hjerte og en sjel”. Undrenes Gud kan ikke komme til uten at vi er villige til å opprette forlik med våre brødre.

 Mange lamme og blinde og døende venter forgjeves på det underet som skal føre dem tilbake til et lykkelig liv, fordi vi ikke er i stand til å forlike oss med hverandre.

 Vanskeligheten for oss i dag er nettopp at vi ikke kan gå sammen i bønnearbeidet for sjelene. La oss bryte trenden, og sammen innvie oss i bønn for vårt eget nærmiljø. Gud hører bønner i dag som før, og bønnen er nøklen til nådens dør!

Pinsebudskapet i dag er; Jeg trenger din fylde Jesus!